Detaljer
Detaljer
Materialer og farger
Viktige kriterier for vurdering av materialer og farger i forhold til omgivelsene er deres samspill med fargene i landskapet, nærområdets bygningsmiljø og husets karakter og detaljering. Holdbarhet mot klimatiske og mekaniske påkjenninger, og miljøvennlige egenskaper (at de er giftfrie og nedbrytbare) er også vesentlige kriterier. Materialer som opprettholder sin karakter og kvalitet over tid har gjerne overflate, struktur og farge som ikke trenger overflatebehandling. Det er som regel en fordel å begrense antall materialer og farger.
|
 Et begrenset utvalg sterke farger er brukt på balkongbrystningene. Fargesetting av Longyearbyen er fastlagt gjennom en fargeplan, Svalbardpaletten, som er utviklet for hele bebyggelsen i området. Utvalgte fargesterke flater bidrar til å skape sammenhenger mellom bygninger med varierende form og volumer. Den opprinnelige fargeplanen er utvidet over tid, og tilpasset nyere bebyggelse. (Svalbard)
|
 Ny bebyggelse i pusset og malt mur har volum og materialer som skiller seg fra eksisterende bygninger i området, men fargebruken binder bygningene sammen. Hovedfargen på ny og gammel bebyggelse er hvit. Utvalgte detaljer på de nye bygningene har sterke farger, som en gjenklang til det eksisterende uthusets blåfarge. (Smedstad-dammen)
|
|
Kombinasjonen av glass og trespiler gir fasaden et uhøytidelig og lett preg. Fargebruken gjenspeiler bebyggelsen på Bryggen på den andre siden av Vågen og medvirker til at helhetlige kvaliteter i bygningsmiljøet er ført videre. (Fisketorget i Bergen)
|
|
|
Heishusene har fasadekledning i farge som står i sterk kontrast til materialene forøvrig. Rekkverk i svalgangene har felt med farget glass. Kontrastene gjør det lettere å skille mellom ulike elementer og tilrettelegger for enkel orientering. Tilsvarende effekt kan oppnås med mindre kontraster enn de viste eksemplene. (Løvåshagen, Bergen)
|
Karnappene er kledd med lakkerte aluminiumsplater i sterke og klare farger: gult, rødt og grønt. Fargebruken skaper identitet og fremhever volumoppbyggingen som kan oppleves som et lekent innslag fra boligområdets felles utearealer. (Løvåshagen, Bergen)
|
|
 Hele boligområdet er bygget med identisk tegl. Volumoppbygging, vindusinsetting og detaljering skiller de ulike bygningene. Antall materialer er svært begrenset, med innslag av glass og aluminium, samt cortenstål. Materialene gir bygningenes fargeuttrykk, uten at det er behov for overflatebehandling. (Sørenga, Oslo)
|
 Fasadene er kledd med glassplater i ulike toner, montert overlappende, som shingel. Pastellfargene er inspirert av nærområdets villabebyggelse. (Odontologen, Bergen)
|
|
Boligområdet har en helhetlig fargesetting med en hovedfarge: mørk beis, som minner om overflatebehandlingen med tjære som har lange tradisjoner i området. De ulike husgruppene har hver sin farge, inspirert fra åkler, på bygningselementer som vinduer og rekkverk. (Skårsetlia, Lillehammer)
|
|
Detaljering
Valg av detaljering er med på å understøtte de arkitektoniske konseptene. Overgangen mellom taket og veggen påvirker for eksempel bygningens uttrykk i stor grad. Detaljutformingen er vesentlig både for bygningers estetiske uttrykk på nært hold og for tilpasningen til omkringliggende bebyggelse, ikke minst fordi den påvirker behovet for vedlikehold. Det vil derfor være viktig å vurdere hvor robuste løsningene er og om de er tilpasset klimaet der bygningen oppføres.
|
Overgangen mellom den nye glassfasaden og murbygningene på hver side er formidlet med kobberbeslåtte felt som er noe inntrukket fra fasadelivet. Disse feltene danner en ramme og en avgrensning av glassfasaden, samtidig som de forbinder de tilstøtende fasadematerialene og er fargemessig avstemt i forhold til disse. (Lærernes hus, Oslo)
|
Den nye bygningen har et moderne formspråk og en nøktern detaljering som tar hensyn til stedet og det barske klimaet. Detaljene bygger videre på elementer fra og verdier som ligger i den lokale byggeskikken. Svært knappe detaljer i overgang mellom vegg og tak viser god klimatilpasning og hindrer at takkonstruksjonen utsettes for sterke vindkrefter. (Svalbard)
|
|
Den nye bebyggelsen har detaljering som henspiller til sveitservillaene i nabolaget; Bebyggelsens vertikalitet understrekes ved at balkongene har brystninger med etasjehøye spileelementer i et rammeverk av tynne stolper. Veranda-motivet fra sveitservillaene er fortolket i utformingen, med utkraget tak og høy sokkel som skjermer de private utearealene. (Hjernes promenaden, Sandefjord)
|
 Vegetasjon alene, som hekk for eksempel, kan som regel være tilstrekkelig som avgrensning. Avhengig av plantetype, skapes det variasjon gjennom de forskjellige årstidene, enten med hensyn til farge eller grad av tetthet. Valg av arter som ikke er allergene bidrar til inkluderende uteområder. (Avgrensing til vei eller mellom tomter)
|
|
Inntrukket overgang mellom det slake pulttaket og fasadelivet gir bygningen et lett uttrykk. Takkonstruksjonens synlige sperreender brukes dekorativt og bidrar til husets estetiske kvalitet.(Vinderen)
|
Taknedløpene er samlet i inntrukne og vertikale felt med beslag mellom de fargesterke fasadeelementene. Fasadens trekledning er ført helt ned til sokkel ved gatenivået og rundt hjørnene. (Kuben, Hønefoss)
|
|
Spilekledningen i trappetårnet gir et flott spill, spesielt i mørket, og markerer hovedatkomsten til boligblokken. Detaljeringen bidrar i høy grad til boligområdets identitet. (Tertnes, Bergen)
|
Svalgangen er overdekket og godt tilpasset et klima med mye nedbør. De skråstilte stolpene bidrar til å skape en svalgang med karakter og gir en visuell og delvis fysisk avgrensning mot friarealet. (Ludvighagen, Bodø)
|
Vinduer og åpninger
Vinduenes plassering og sammensetning, størrelse og type, hvilke innsetningsdetaljer de har, er egenskaper som påvirker bygningens estetiske karakter og brukskvalitet. Flere av disse kriteriene, som bl.a. vinduets posisjon i vindussmyget, har også betydning for husets energiegenskaper (som varmetap gjennom kuldebro i veggen) og robusthet overfor vær og vind (spesielt fuktsikring mot slagregn).
|
Den nye bygningen har etasjehøyde og vindusutforming som avviker fra nabobygningene, men «komposisjonen» har mange fellestrekk. Med yttervegger som ikke er bærende kan vinduene plasseres friere i veggflaten, for eksempel som sammenhengende vindusbånd som her. Fasaden har en tydelig sokkel, og denne er markert med en annen type vinduer. (Boliger i Longyearbyen)
|
 Vinduene har samme proporsjoner og rytme som vinduene i nabobyggene. Innsettingen har en ren og skarpskåren detaljering. Glasset ligger helt ut i vegglivet, med unntak av smale, åpningsbare felt som er trukket litt inn. Enkelte vinduer markeres spesielt ved at de følger andre «regler»: Vinduskarmen er trukket utenfor vegglivet, og bryter gesimsen. Eksemplet viser en spennende nytolkning av en bygårdsfasade. (Kontorbygg, Oslo)
|
|
Hensynet til høy energieffektivitet bidrar til nye arkitektoniske uttrykk. Den sagtannformede fasaden vender mot sør, og har en utforming som gjenspeiler sin funksjon: Med skråstilte vinduer som vender nedover, blir solinnstrålingen mindre og behovet for kjøling i sommermånedene redusert. Solfangere til produksjon av varmtvann er montert i skråflaten på oversiden av vinduene. (Bellonahuset, Oslo)
|
 Mange av vinduene henvender seg mot innvendige lyssjakter eller inngangspartier i små private uteplasser som patioer. Vinduene er lite synlige utenfra og dette gir boliggruppen et skjermet, innadvendt preg. Den sørvestvendte fasaden ligger mot en trafikkert vei, og fasadene er uten vindusåpninger og konsekvent lukket mot veien. Dette utformingsgrepet er godt utnyttet ved at store deler av denne veggen er utstyrt med solfangere. (Boliggruppe, Oslo)
|
|
 Store glassflater fra «gulv til tak» danner tydelige grafiske formelementer i samspill med de inntrukne balkongene. De mindre vindusformatene har lavere overkant, som beriker fasadens komposisjon. Det er snakk om små variasjoner i dimensjonene, men variasjonene har stor betydning og bidrar til å gi blokkene sin identitet. (Boligområde, Oslo)
|
En stor del av vindusflatene ligger i inntrukne fasadepartier. Fasadene fremstår derfor som forholdsvis lukkede og med sammenhengende tette felt, i tråd med tradisjonell lokal byggeskikk. (Skårsetlia, Lillehammer)
|
|
Vinduer dyptsittende i veggen som understreker murfasadens tyngde, veksler med vinduer som flukter med fasadelivet. Fasaden mot gaten er forholdsvis lukket, men vinduenes ulike posisjoner skaper en leken variasjon. Mot bakgården har fasaden en helt annen og åpen karakter, med store sørvendte vinduer og en toppetasje med karakteristiske, store glassflater. (Boliger, Oslo)
|
Store utenpåliggende utstillingsvinduer med kraftige detaljer er i tråd med bygningens funksjon. Beslaget rundt vinduer danner en omramming i kontrast til trekledningen, og bidrar til å fremheve utstillingsvinduene. (Kjøpesenter, Hønefoss)
|
|
|
