Begrepsforklaringer og definisjoner tar utgangspunkt i vanlig ordbruk i lover, forskrifter, veiledere og forøvrig hyppig brukt fagterminologi som kan settes i forbindelse med estetikk og arkitektur og skjønnsutøvelsen i fagfeltet.
Mange av definisjonene er hentet fra Miljøverndepartementet hefte: Stedsanalyse- innhold og gjennomføring:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/md/vedlegg/veiledninger20og20brosjyrer/stedsanalyser/t986_stedsanalyse_innhold_og_gjennomforing_1993.pdf
Andre begrepsforklaringer er hentet fra Norsk Arkitekturleksikon og fra Norges arkitekturhistorie utgitt på Abstrakt forlag (Arne Gunnarsjaa).
Adkomstvei: Avkjørsel fra offentlig vei til et definert område, f.eks. bolig-, industri-, sykehusområde o.l. Også skrevet atkomstvei.
Agenda 21: Handlingsplan for miljø og utvikling i det 21.
århundre, vedtatt på FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Planen bygger på rapporten til Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) (1983-87):
Our Common Future. Agenda 21 sier at for å utvikle seg bærekraftig, må landene finne metoder som bidrar til økonomisk vekst og velferd samtidig som det skjer en reduksjon i forbruket av energi, råvarer og avfallsproduksjon. Videre må landene identifisere globalt balanserte forbruksmønstre som jorden kan bære i det lange løp.
Almenning: Kommer fra gammelnorsk almenningr av almennr som betyr alle menn eller hele befolkningen. Begrepet brukes på ulike måter:
-
Den vanligste betydningen er et felles areal, et område som alle, eller en bestemt gruppe, har bruksrett til. Disse rettighetene kan være beiterett, hogstrett eller lignende. Det sondres mellom statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger. Ofte er det vilkår om at den bruksberettigede må ha en eiendom av en viss størrelse.
-
I middelalderen kunne allmenning også være en benevnelse for vei til allmenn bruk i byen eller på landet, jf. byallmenning eller landsallmenning. Fra Gamlebyen i Oslo kan nevnes middelalderens Biskopallmenning som løp mellom Oslo torg og Bjørvikshavna. Middelalderens betegnelse for landsallmenn var «takmark».
Anonym arkitektur: Arkitektur hvor man ikke kjenner byggmesterens eller arkitektens navn; arkitektur med enkel, elementær utforming uten nevneverdig stilartikulasjonsgrad.
Bebyggelsens organisering: bebyggelsesstruktur og de romlige sammenhenger som finnes (topologi)
Bebyggelsesmønster: Bebyggelsesmønsteret er prinsippene for eiendomsoppdeling, tomte- og paralelloppdeling og utbygging av enkelttomter, innenfor en hovedstruktur.
Bebyggelsesstruktur: de geometriske prinsippene som bebyggelsen i de ulike delene av stedet er ordnet etter.. Eksempler på bebyggelsesstruktur er den lineære organisering langs veier i norske tettsteder , og rutenettet i den tette 1800 talls byen hvor bebyggelsen er ordnet i forhold til et gatesystem av likeveldige, kryssende gater.
Boligsosialt arbeid: Regjeringen ønsker at alle skal kunne bo trygt og godt. En god bolig er en betingelse for et godt og meningsfylt liv, og det er derfor viktig at alle kan sikres en bolig som tilfredsstiller deres behov. I Norge er det kommunene som har hovedansvar for å skaffe bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet. Regjeringen har derfor lagt til rette for at kommunene skal ha gode nok forutsetninger til å ivareta dette ansvaret.
Byggeskikk, hverdagsarkitektur: God byggeskikk handler om gode stedskvaliteter og et godt bomiljø. I dag betyr dette blant annet å bygge energieffektivt, miljøvennlig og universelt utformet. Disse sidene skal være en ressurs for kommuner og andre som arbeider med å fremme slike løsninger.
Bygningstypologi: prinsippene for hvordan den enkelte bygning er oppbygd. Ved å definere bygningstyper kan bygningene s egenskaper settes i sammenheng med stedsstrukturen forøvrig.
Bærekraftig utvikling: Konseptet om en bærekraftig utvikling ble lansert med Brundtlandkommisjonen og dokumentet Vår felles framtid fra 1987. Bærekraftig utvikling defineres som en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov, uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov.
Fortetting: Ny bebyggelse i allerede bebyggete områder, enten ved nybygging på private tomter eller ved utbygging av mindre offentlige eller private ubebyggete arealer innenfor det bebyggete området. Fortetting kan også betegne ombygging av hus eller deler av hus til boliger. Ved frivillig fortetting styrer grunneierne nybyggingen. Ved styrt fortetting vedtas en fortettingsplan som binder nybyggingen til bestemte forutsetninger, f.eks. utnyttelsesgrad innenfor enkelt-tomter, veiføring, innregulering av barnehager o.l. Det er imidlertid vanligvis å føre opp til grunneierne å gjennomføre fortettingen. Ved tvungen fortetting settes grunneiernes interesser ut av spill, og kommunen gjennomfører fortettingen med tvang, f.eks. ved ekspropriasjon og sammenslåing av flere enkelttomter. Under et bestemt antall boliger kreves vanlig byggemelding, over et bestemt antall kreves reguleringsplan.
Gate: Gater tilhører sentrum av tettsteder og byer. En gates utforming er bestemt av bebyggelsen inntil gategulvet.
Grønnstruktur: Nettverket av store og små naturpregede områder som gjennomtrenger det bebygde området, fra hager og fellesarealer i boligområdene til store natur- og kulturlandskapsområder rundt bebyggelsen. Landbrukets kulturlandskap er en viktig del ab grønnstrukturen.
Harmoni: Samstemthet
Historisk utvikling: Hvilke krefter som har gitt form til stedets kulturmiljø og viktige stadier i denne utviklingen.
Ikonografiske trekk: De ikonografiske trekkene er meningsbærende tegn og symboler av sosial eller kulturell karakter som gjentas som fysiske tegn i byens arkitektur.
Kommuneatlas: Betegnelsen på oppsummeringen av resultatene fra kartlegging og registrering av byers og bygningers bevaringsverdig i en kommune. Systemet kalles SAVE.
Survey of Architectural Values in the Environment. Det er arkitektoniske iakttagelser og vurderinger som er viktigst for metoden.
Kommunikasjonslinje: Først og fremst veier og gater, men også jernbane og havneutbygging. Gater og veier gir stedene form og uttrykk som kan være mer dominerende enn bygningene. Kommunikasjonslinjene er også avgjørende for stedets funksjon. Derfor er det som regel også nødvendig å se hvordan kommunikasjonslinjene brukes til transport og opphold. Det visuelle må kombineres med det funksjonelle.
Konsept: Plan, utkast eller ide
Kontekst: Den fysiske sammenheng et bygg inngår i. Sammenhengen kan også være bestemt av et program som gir føringer for å være del av noe.
Kulturminner: Ifølge Kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Det må imidlertid skilles mellom gjenstandsverdien (det vil si kulturminnet eller gjenstanden i seg selv, estetiske verdier m.m.) og kunnskapsverdien (hvilken historie eller kunnskap kulturminnet formidler). Slik sett kan det hevdes at kulturminner er meningsløse uten den immaterielle historien som ligger bak.
Landskap: Landskapet er det overordnede nivået i våre omgivelser. Landskapet utgjør en helhetlig ramme som rommer både natur- og kulturmiljøet. Natur- og kulturverdier gir landskapet innhold og estetisk opplevelse. Landskapet kan være oppbygde av terrengformasjoner, av vegetasjon og av bygninger som oftest i en kombinasjon.
Landskapsskala: Landskapets iboende dimensjoner, altså mellom landskapsrommet, dets ulike bestanddeler og mennesket.
Langsiktighet: Et sentralt for en bærekraftig utvikling. De såkalte bærekraftpilarene må virke i likeverdige samspill. Disse omfatter økonomi – som gjelder langsiktig drift, forvaltning og finans, samt økologi – som omfatter miljø og ressurser. I tillegg kommer samfunnsmessige forhold som omfatter mennesker, kultur og sosiale forhold. Det er derfor ikke gitt at bærekraftige målsettinger leder til holdbare resultater. Evalueringen av et prosjekts bærekraft kan først vurderes ut fra hvordan ønskede målsettinger fungerer i bruk og over tid. Bærekraft er et dynamisk konsept som revideres kontinuerlig i lys av samfunnsendringer, nye tekniske løsninger samt folkelige behov.
Morfologi: Morfologi betyr variasjon i typers uttrykk. Denne variasjonen skjer med utgangspunkt i geografi (lokale forutsetninger), topografi, tid, og individuelle beslutninger.
Romstruktur: Naturgitt struktur av rom i landskapet og bevegelseslinjene mellom dem, og den menneskeskapte struktur, som kan falle sammen med den naturgitte eller bryte med den.
Stedstilpassing:
Stedsutviklingsprosess: Strategisk forankret samordnet satsing for et avgrenset geografisk område med det formål å utvikle livskraftige stedssamfunn.
Stedskarakter: Stedskvaliteter som oppleves samlet og da som noe mer enn summen av enkeltfenomener. Stedskarakteren blir i særlig grad bestemt av topografi, silhuett og de store linjene i landskapet samt lokale klimatiske betingelser.
Terrengtilpassing:
Tomtestruktur: Tomtestrukturen betegner eiendomsoppdelingen på et sted. Tomtestrukturen vil i de fleste tilfeller være bestemmende for hvordan en prinsipiell bebyggelsesstruktur i praksis blir utbygd.
Topologi: Betegnelsen på byer og tettsteders romlige sammenhenger. Stedets topologi er et system av rom og romstruktur.
Transformasjon: Omforme fra en struktur til en annen.
Omgivelsesestetikk: Forståelse av sammenheng mellom et steds utforming, arkitektur, og menneskets oppfattelse, forståelse og vurdering av det.
Områdeløft: Et områdeløft er et helhetlig, varig og lokalt forankret utviklingsarbeid i en utvalgt del av kommunen. Ut fra de lokale utfordringene kan det være aktuelt å gjennomføre både fysiske og sosiale tiltak. Internasjonalt er områdeløft en viktig metode for å snu en negativ utvikling i utsatte områder.
Veistruktur: Veiene hører hjemme i landskapet i utkanten og mellom tettsteder
Verneverdig kulturminne: Et verneverdig eller bevaringsverdig kulturminne er et kulturminne som har gjennomgått en kulturminnefaglig vurdering og er identifisert som verneverdig. Betegnelsene verneverdig og bevaringsverdig betyr det samme og brukes om hverandre. De mest verneverdige kulturminnene er av nasjonal verdi. Det er først og fremst disse som fredes etter kulturminneloven. Kulturminner kan også ha regional eller lokal verdi. Normalt vil det være kommunene som sikrer vern av slike kulturminner
ved hjelp av plan- og bygningsloven. En annen måte å markere verneverdi på, kan være listeføring. Eksempler på slike lister er Byantikvaren i Oslos Gule liste, Riksantikvarens fartøyliste og listen over bevaringsverdige norske kirker. De fleste verneverdige eller bevaringsverdige kulturminner er ikke formelt vernet etter kulturminneloven eller plan - og bygningsloven. Mange blir likevel tatt vare på fordi de oppfattes som verdifulle av eiere og brukere.
